I februar i år tok en ukjent mann kontakt med mottaket, og lurte på om han kunne ta med seg en gjeng beboere fra asylmottaket med på klatring.

Siden den gang har vi lært den fremmede å kjenne: Vegard Hegstad. Og beboere på mottaket har fått en dag i uka å se fram til. Vi har stilt Vegard et par spørsmål om hvordan det har gått så langt.

 

 

 

Hvorfor klatring?

-Det er en fin aktivitet, fordi man kommer seg ut til så mange rare plasser, utstyret er morsomt, og det er artig uansett nivå. Det gir en utrolig god mestringsfølelse å komme seg på toppen.

 Har det vært noen utfordringer?

Jeg spurte en kamerat om han ville være med en gang, og han var umiddelbart litt skeptisk. Han lurte på om det ikke var en vanskelig gruppe å jobbe med, men det er ikke det i det hele tatt! Jeg har ikke hatt en vanskelig situasjon! Det er en lett og grei gjeng å ha med å gjøre på alle måter!

 Hva med språk?

Kommunikasjon kan kanskje være litt vanskelig. Men det har heller ikke vært noe problem, for det er alltid noen som kan litt norsk eller engelsk, og som oversetter for andre.

Hvordan er de kontra andre grupper du har jobbet med?

Jeg har blant annet jobbet med ungdommer, og det som karakteriserer beboere på et asylmottak, er den takknemligheten de viser. De tar ikke noe for gitt, og er ikke bortskjemte på tilbud. Mange kommer og tar meg i hånda etterpå og sier takk.

Dersom noen har lyst å ta med seg beboere på aktiviteter, anbefaler Vegard dem om ta kontakt med mottaket: Bare å ringe mottaket! De er veldig positive til alle tiltak!

Full baksete i bilen hos Vegard.