Hun har bodd på asylmottak siden hun var tre. Nå er hun 13. Fortsatt håper hun på at ingen vil spørre om å bli med henne hjem. Men hun er også redd for at ingen spør.

Ei jente med ryggsekk går av skolebussen. Hun står midt i veikrysset på Elvestad. Foran henne står et stort grått hus. Det er ett av mange bygninger på asylmottaket. Her kan det bo opptil 10 familier. Her bor også hun med familien sin. Men når jenta krysser veien, går hun ikke inn i det grå huset, i stedet går hun med små skritt forbi, og fortsetter å gå sakte oppover veien som skråner til venstre for huset, og inn i en liten skogkledning. Hun rekker ikke å gå veldig langt. Det er hele poenget. For i det duren fra skolebussen forsvinner langt i det fjerne, snur hun seg, og går raskt tilbake til det grå huset. Hun åpner en dør, og går opp en vindeltrapp, og så inn i enda en dør. Her kommer hun til en gang. Et stort vakkert burgunderrødt teppe dekker golvet i gangen. Så går hun forbi et toalett, og et kjøkken som familien hennes deler med en annen familie. Helt innerst bor hun i et rom sammen med mor og far og storesøster. Et hvitt garderodeskap med tre skapdører står i det ene hjørnet. En liten pappeske er skjøvet opp på toppen. Singer symaskin står det. I en krok står en liten kommode med en symaskin på. I en annen krok, står et bord med en tv. Størsteparten av rommet er dekket av et stort teppe. På veggen henger tre bilder. Alle er tegnet av jenta. Den ene er en beskrivelse av fotosyntesen. Den andre ser ut som en arkitekttegning av et stort og moderne hus. Det siste er et bilde av to spurver som flyr ut av et bur. Begge bildene uttrykker drømmer jenta har om en dag å flytte vekk fra asylmottaket. I rommet står også to sofaer. Begge er mørkerøde i stoffet. I mellom de står et bord med et par glasskopper med te, og godteri laget av safran og pistasjnøtter. Det er en gjestfri familie som i utgangspunktet liker å få besøk. Men ingen av jentas klassekamerater har noen gang vært her.

De fleste i klassen til jenta vet at hun bor på asylmottak. De vet bare ikke at hun bor på ett rom. Jenta har ikke fortalt dem det. Hun vil fortsatt at de ikke skal vite det. Hun synes det er flaut å tenke på at enkelte i klassen hennes har større soverom enn det rommet hun deler med tre andre familiemedlemmer, mor, far og søster. Derfor velger vi ved fortsettelsen å kalle jenta for Noor.

Noor kom til Hobøl asylmottak da hun var tre år gammel. Nå er hun 13. Hun har forsøkt å fortelle de andre at hun bor sammen med familien på et rom på mottaket. Først i barnehagen, og så på skolen. Jeg har noe å fortelle klassen, sa hun til læreren en dag i første klasse, da hun følte at hun kunne godt nok norsk til å kunne fortelle de andre det. For hun ville ikke holde hemmeligheten sin for seg selv. Noor grudde seg veldig for å si det, men aller mest var hun redd for at det skulle bli en stor vanskelig løgn. Det beste var at alle fikk vite det, slik at hun slapp å finne på historier. Derfor stiller hun seg modig foran klassen og fortalte dem at hun bor på asylmottak. De ser spørrende på henne? Hva er et mottak? Det er et sted der asylsøkere kommer. Og folk som har vært i vanskelige situasjoner får opphold. Hvordan er det å bo der? Det går fint. Det er litt lite bare. Etterpå angrer hun. Etterpå håpet hun på at alle skal glemme det. At hun bor i det grå huset på mottaket. For hun får ingen nære venner. Og Noor lurer på om det er fordi hun bor på asylmottaket? Synes de jeg er ekkel? Tror de at jeg har brukte klær? Ønsker ikke foreldrene at barna deres skal leke med meg, eller bli med meg hjem?

Noor lover seg selv at hun aldri skal snakke om hvor hun bor igjen. Hun vil ikke at de andre barna og foreldrene deres skal tenke at hun er fattig, eller se ned på henne. Hun gjør seg selv usynlig. Hun håper at hun ikke skal bli sett. Så skjer det. Noor får en venn. En dag spør hun om Noor ikke vil være med henne hjem. Jo, det vil Noor veldig gjerne. Og så blir hun spurt igjen. Og enda en gang. De to er i ferd med å bli bestevenner, og det er kjempefint, men snart kommer den nye vennen til å spørre om å bli med Noor hjem, og hva skal hun svare da? Til slutt kommer spørsmålet: Kan jeg bli med deg hjem? Nei, sier Noor. – Men er vi ikke bestevenner? – Jo. Det er ikke det. Du skjønner vi bor på mottak. Og for første gang forteller Noor om det ene rommet som hun deler med familien. Vi sover der, og vi bor der, forteller hun bestevenninnen, og bestevenninnen skjønner. Hun blir ikke med Noor hjem. Og Noor er lettet. Endelig har noen stilt spørsmålet. I tillegg har de respektert svaret.

 -Har hun vært hjemme hos deg enda?

-Nei, ikke enda. Men det er ikke på grunn av meg. Hun får ikke lov av moren sin. Men jeg skal invitere henne.

– Når da?

– En dag! En dag når jeg bor et annet sted. Da skal jeg bo i et vanlig hus. Jeg kommer til å ha mitt eget rom. Jeg kommer til å ha mitt eget skrivebord der jeg kan gjøre lekser, kanskje jeg får en dobbelseng. Eller en stor seng i hvert fall. Og et kjempefint klesskap, og et speil med plass til sminke. Da skal jeg invitere venner med meg hjem.

Intervjuet med Noor ble gjennomført på et tidspunkt før hun fikk opphold med rett til bosetting. Hun og familien hennes har siden fått opphold med bosetting. Det er ikke bestemt når eller hvor Noor skal flytte.

 Unge blir hardest rammet av lang ventetid i følge forskning

Det er særlig unge som blir preget av lang ventetid på mottak i følge Fafo-rapporten «Opphold i asylmottak: Konsekvenser for levekår og integrering fra 2017» . En forskergruppe har undersøkt hva slags effekt ventetiden kan ha på flyktninger. Resultatene deres viser at lang ventetid i mottak oppleves svært belastende. Samtidig har de kommet fram til at det etter bosetting i en kommune samlet sett er små forskjeller i overgang til arbeid og utdanning blant de som har sittet kort tid og lang tid i mottak. Det finnes imidlertid undergrupper der lang ventetid får en konsekvens for senere bosetting. En av disse er unge asylsøkere. Fafos undersøkelser har ikke inkludert barn, men ungdom mellom 16 og 20 år. For denne gruppen har lang oppholdstid en negativ effekt for deres integrering i det norske samfunnet.

Av 129 beboere på Hobøl asylmottak har 46 bodd på mottak mer enn fem år. Av disse er 9 stykker barn. Dette er en gruppe asylsøkere som har fått endelig avslag, eller opphold uten rett til bosetting. De er fra Iran, Irak, Eritrea, Somalia og Russland.-. Et mottak er naturlig nok ikke et ideelt sted for et barn å vokse opp. Det er kun tenkt som et midlertidig bosted. Barna som bor på et mottak over flere år, opplever å få livene sine på vent. De er en sårbar gruppe med stort behov for aksept og identitet. Som «Noor» kan de lett føle seg annerledes og stigmatisert blant norske barn, sier Ruth Kielland, mottaksleder.

Fordi man ønsker å minske den belastningen mottaksbarn kan oppleve ved å bo på mottak, jobber Hobøl asylmottak for at barna her skal få tilbud om å delta på minst en aktivitet i uka i lokalsamfunnet. Det kan være fotballtrening, dans eller hest. Mottaket bistår også ved bursdagsfeiringer, og legger til rette for at barn skal få lokaler og mulighet til å feire. Og fordi det særlig kan oppleves sårt å komme tilbake etter sommerferien og høre alle historiene til de andre barna, når man selv ikke har fått dra på ferie, jobber mottaket aktivt for å skaffe ulike tilbud og aktiviteter til barn i sommerferien.